Game of Thrones S08E06 «The Iron Throne»

Advarsel: Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones sesong 8, episode 6, «The Iron Throne». Les videre på eget ansvar hvis du ikke har sett episoden.

Så var det over, da, dette fantasyeposet som jeg og millioner av andre fans har brukt utallige timer på å studere, analysere, diskutere og spekulere over. Og nå som eldstemanns konfirmasjon og eksamensgjennomføring på jobb er vel overstått, har jeg endelig tid til å skrive om det. Jeg så siste episode med en sterk følelse av vemod, både fordi serien er ugjenkallelig over og fordi episoden var et langt farvel i seg selv. Og totalt sett syntes jeg seriefinalen var en langt bedre episode enn den forrige, «The Bells», der Dany plutselig bestemmer seg for å brenne ned hele King’s Landing og dets innbyggere. Det gjelder bare å sortere ut hva som var genuint bra, og hva som var farget av mine egne følelser og forventninger.

Dany har tatt hovedstaden, den tidligere dronningen og tvillingbroren hennes er døde (noe det ikke kan herske tvil om, siden en hulkende Tyrion finner dem liggende begravd i en steinhaug), og det er duket for en flammende seierstale som tatt rett ut fra nazi-Tyskland. Tyrion sier opp jobben som Hand of the Queen, og blir kastet i fengsel. Det blir mer og mer klart at Dany helt har mistet grepet, at hun er riv ruskende gal, og nettopp derfor skulle jeg ønske at forrige episode hadde gjort en bedre innsats for å forklare dette totale skiftet hos henne. Men det gjorde den ikke, og dermed sitter vi dessverre igjen med et digert hull i historiefortellingen.

Jon forstår etter hvert hva som må gjøres, og at det er han som må gjøre det - han sier: «You’ll always be my Queen», kysser Dany og driver sverdet sitt gjennom henne. Jeg visste hva som ville skje et par sekunder før det skjedde, men likevel var det er uhyre sterkt øyeblikk, spesielt på grunn av Drogons reaksjon. Hans såre skrik av sorg, og måten han dyttet borti moren sin på for å se om hun var i live før han smeltet Jerntronen i et inferno av flammer - alt sammen var nydelig fortalt og utført. Drogon og dragemoren er nå ute av soga, og tilbake står Jon, Tyrion, Davos, Grey Worm, Sansa, Arya, Bran, Brienne, et knippe andre lorder fra Nord og den nye prinsen fra Dorne. Hvem skal nå lede de sju riker? I hvert fall ikke Edmure Tully, selv om han prøver å nominere seg selv - han er tross alt en mester i å bli tatt til fange og å bomme på ting med pil og bue - men blir behørig satt på plass av Sansa i et av episodens mest kostelige øyeblikk.

Nei, ganske overraskende er det Bran som seiler opp som hovedkandidat, i hvert fall om vi skal høre på Tyrion. Jeg liker tanken på et demokrati, men synes også det kommer litt brått - som det meste annet i sesong 8. Man kan iblant lure på om serieskaperne har kastet konseptet om oppbygning totalt på båten, men jeg greier av og til å se gjennom fingrene med det. Og avslutningen av Game of Thrones fungerte ganske bra, synes jeg. De fleste seriefigurene fikk en passende skjebne, når ting en gang ble som de ble med The Mad Queen. Jon må ta sin straff for å ha drept Dany, og reiser nordover til Castle Black. Sansa greier å skille ut Nord som et eget rike, som hun naturligvis er dronning over. Tyrion blir Kong Brans høyre hånd, godt hjulpet av Davos, Sam og Brienne. Til og med Bronn får en plass i Rådet, og vi tar farvel med figurene i King’s Landing under en gemyttlig diskusjon om hvorvidt oppbygning av bordeller bør prioriteres over nye skip.

Grey Worm seiler til Missandeis hjemsted, Isle of Naath, mens Arya bestemmer seg for å utforske ukjente farvann og rett og slett bli en oppdager. Det kunne vel ikke passet henne bedre, og jeg merker at jeg klør etter å få vite hvordan det går med henne. Lukter vi en mulig spin-off her? I så fall er jeg helt med.

Jon får æren av å avslutte serien, idet han rir ut i skogen nord for Muren sammen med Tormund, Ghost (yay!) og wildling’ene. Det er her han hører hjemme, i det terrenget hvor han vandret med brødrene sine i The Night’s Watch og traff Ygritte «You know nothing, Jon Snow».

And now our watch has ended.

Det er trist, jeg må innrømme det. Selv om de siste sesongene hadde sine svakheter, og selv om ting gikk alt for fort i svingene til tider, er og blir dette en fantastisk serie som jeg kommer til å savne dypt. Jeg håper og tror at George R. R. Martin vil skrive ferdig de siste bøkene, men det kan jo ta sin tid - og i mellomtiden tror jeg faktisk at jeg skal ta fram den første boka og begynne sagaen helt fra begynnelsen igjen. Dette er et univers jeg kommer til å besøke mange ganger, enten det er via bøker, gjensyn med gamle TV-sesonger eller nye spin-offs. Og hvis slike serier dukket opp (et par prequels er jo allerede i planleggingsfasen), kommer jeg helt sikkert til å blogge om dem, også.

Helt til slutt vil jeg takke for at dere leser mine GoT-anmeldelser, det betyr veldig mye for meg! Hva er vel denne serien uten alle diskusjoner, teorier og spekulasjoner man kan dele med folk?

Hva syntes dere så om seriefinalen av Game of Thrones? Gjorde den deg tilfreds, eller eitrende forbanna? Legg gjerne igjen en kommentar, enten den er positiv eller negativ, og la diskusjonen rulle videre!

Game of Thrones S08E05 «The Bells»

Advarsel: Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones sesong 8, episode 5, «The Bells». Les videre på eget ansvar hvis du ikke har sett episoden.

Nok en gang ligger jeg godt på etterskudd med Game of Thrones-bloggingen min, og det kommer dessverre til å bli enda verre neste uke på grunn av eksamensperiode på jobb og konfirmasjon her i heimen førstkommende lørdag! Jeg må også - enda så mye det smerter meg - innrømme at den største iveren etter å skrive om serien i detalj og spekulere og teorisere ikke er til stede lenger. Game of Thrones er fortsatt et formidabelt stykke TV-kunst, den er fortsatt udiskutabel TV-historie, men i det siste har jeg kjent mer på resignasjon enn på begeistring. Deler av denne episoden var utrolig bra, men for det meste satt jeg der helt lamslått og ... nummen. Dany og Drogons totale ødeleggelse av King’s Landing var så rystende at jeg ikke fant ord. Og det kom altfor brått, uten den gradvise karakterutviklingen som trengs for å underbygge Danys forvandling til The Mad Queen, noe som igjen henger sammen med serieskapernes tydelige avgjørelse om å sette opp tempoet i denne sesongen. Når du «ser» manuset bak serien på denne måten, vitner det om dårlig TV. Og det er fryktelig, fryktelig synd.

Vi starter episoden på Dragonstone, der Varys tydeligvis er i full gang med renkespillet sitt. Det antydes at han prøver å forgifte Dany, men hun tar ikke til seg føde og ser i det hele tatt fryktelig nedkjørt ut. I forrige episode begravde hun Jorah, så Missandei og Rhaegal bli brutalt drept og begynte å miste grepet - og nå er hun på god vei inn i paranoia og galskap. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som skurrer allerede i de første scenene her, bortsett fra at jeg synes jeg kan se manusforfatternes klamme fingeravtrykk i alle scenene med Dany. Jeg følte ikke dette like tydelig i de andre delene av episoden, jeg likte for eksempel Aryas og Jaimes historier mye bedre og følte deres utvikling som mye mer naturlig og ekte. Stikkord her er antakelig plott-drevet vs. karakterdrevet historiefortelling, hvorav den sistnevnte er noe serien pleier å være drivende god på. Selv om Jaime måtte slåss mot den overdrevent karikerte Euron for å nå fram til Cersei, ble historielinjen hans avsluttet på en måte som passet godt overens med hvem han i bunn og grunn er.

Varys’ siste scene, der han ble henrettet for forræderi, gjorde sterkt inntrykk, og jeg elsket det lille øyeblikket mellom Tyrion og Varys. Peter Dinklage gjorde i det hele tatt fantastisk arbeid i denne episoden, hans totale sjokk over Danys herjinger føltes 100 % ekte, og det skal bli uhyre interessant å se hva The Hand of the Queen foretar seg i neste og aller siste episode av serien. En annen ting som fungerte svært godt i denne episoden, og som kom fullstendig overraskende på meg, var Cerseis gradvise nedbryting til ei redd lita jente, og Jaimes gjenforening med henne. Deres (formodentlig) siste scene var rett og slett veldig rørende, og måten Jaime roet ned tvillingsøsteren sin på, ga meg ganske så våte øyekroker. Og det hadde jeg aldri forventet. Det viste seg nemlig at Cersei på langt nær var den verste dronningen; den æren går til Dany, som nå bør stå på toppen av Aryas liste.

Aryas opplevelser under ødeleggelsene av King’s Landing var desidert det beste med episoden, og understreket kaoset, brutaliteten og de virkelig horrible konsekvensene av The Mad Queens avgjørelse om å gjøre sin fars ord til sine: «Burn them all». Det ble gjort på en langsom, stilistisk vakker og effektfull måte, der du nesten lukter røyk, aske og brente lik i lufta og kjenner ødeleggelsene på kroppen. Utallige uskyldige mennesker lå igjen som forkullede skikkelser - totalt unødvendig for at Dany skulle kunne ta fra Cersei tronen. Hadde vi fulgt Dany mer i løpet av kampene og sett mer av det hun strever med, fått større innblikk i hvordan hun har begynt å se verden - at hun føler seg totalt alene mot absolutt alle andre og ikke ser noen fornuftige løsninger - ville dette hengt mer på greip. Men vi får ikke se hva det er som får henne til å bikke over. Emilia Clarke gjorde veldig mye ut av de få scenene hun fikk i løpet av slaget, men det ble ikke nok. Ikke på langt nær nok. Slik episoden framstår nå, er Danys handlinger like uforståelige for oss som for Tyrion, Jon og hennes andre allierte. 

Det kan virke som om Grey Worm også bestemte seg der og da for å fortsette å slåss for å hevne Missandei, noe som satte Jon i en uhyre vanskelig situasjon. Men det er mye som fortsatt er uklart, og som vi forhåpentligvis får svar på i neste episode. Men jeg har ikke altfor stort håp om at siste episode skal snu om på tendensen til å hoppe bukk over karakterutvikling og fokusere på sjokk og raske historievendinger.

Midt oppi det hele fikk vi også «CleganeBowl», den opphypede kampen mellom The Hound og broren hans, The Mountain. Eller skal vi kalle ham Zombie-Mountain? At Qyburn blir slengt til side og dør, var en påminnelse om hvor rå og hensynsløs han er, mer robot enn menneske på dette tidspunktet. Selve kampen var god den, men jeg følte ikke at den var strengt nødvendig for resten av handlingen i episoden. De som var veldig opptatt av å få se CleganeBowl, ble sannsynligvis fornøyd, også med å se begge to styrte ned fra ruinene av The Red Keep. For vi trodde vel ikke at dette skulle ende lykkelig?

Jeg kunne ha skrevet mer om dette, men nøyer meg med å komme med noen punkter over ting jeg håper blir adressert i neste og siste episode, eller personer jeg håper å se:

• Sansa må komme på banen, og det ettertrykkelig. Jeg forventer å se henne som en av spillerne nå helt mot slutten, så mye som serien har bygget henne opp.
• Yara og folkene hennes fra The Iron Islands bør også dukke opp igjen, men de kan få litt av en jobb med å velge hvem de skal støtte.
• Jeg håper at vi også får se Brienne, Podrick og en del av de andre bifigurene som ble igjen i Winterfell. Tormund, Sam og Gilly tror jeg neppe vi får se.
• Vi bør få flere scener med Bran, for hva er vitsen med å ha en Three-Eyed Raven hvis han ikke har mer å by på enn å sitte i en stol og prate i gåter?
• Prinsen av Dorne har så vidt blitt nevnt ved navn, men det skal vel mye til for at vi får se ham. Med tanke på hvor katastrofalt dårlig Dorne har blitt håndtert i serien hittil, er det vel like greit.

Jeg ser fram til mandagen med spenning, for jeg vil jo vite hvordan det går, men også med en god porsjon frykt og engstelse for at det som har vært så bra med serien skal bli satt til side av hastverk og manglende karakterutvikling. Men jeg håper selvsagt at jeg tar feil.

Game of Thrones S08E04 «The Last of the Starks»

Advarsel: Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones sesong 8, episode 4, «The Last of the Starks». Les videre på eget ansvar hvis du ikke har sett episoden.

Først må jeg bare beklage at anmeldelsen kommer så sent - det har vært travle dager på jobb, i tillegg til at jeg er gressenke denne uka og har en konfirmasjon som begynner å nærme seg med stormskritt!

Det har dessuten vært ekstra tungt å komme i gang med å skrive om episoden, for jeg har litt delte meninger om den; første halvdel var bra, til tider veldig bra, mens siste halvdel var brå, forvirrende, frustrerende - men unektelig veldig spennende. Jeg satt som på nåler og var like ved å hyle høyt flere ganger, så episoden lyktes med å engasjere, det er sikkert. Men i ettertid var det en del ting som jeg syntes var problematisk. Mer om det senere! La oss starte med det som utspant seg i Winterfell.

Episoden begynte dystert og sorgtungt, med bisettelsen til alle de som falt i slaget om Winterfell: Jorah, Theon, Edd, Beric, Lyanna Mormont og mange flere. Tårer gikk over til fest og høy stemning under gravølet etterpå, det ble skålt for Arya, og Dany utnevnte Gendry til Lord av Storm’s End, noe som fikk ham til å gå ned på kne og fri til Arya. Men jeg syntes det var bra at hun sa nei, for vi som har fulgt henne siden 1. sesong vet utmerket godt at et slikt liv ikke passer for henne.

To som imidlertid fant hverandre, var Brienne og Jaime, noe som overrasket meg litt - men samtidig ikke. Serien har tatt seg god tid med å utvikle forholdet deres gjennom sesongene, og dette føltes som en naturlig kulminasjon av noe som har ligget i luften lenge. Men jeg var ikke så begeistret for måten det endte på; en gråtende og sønderknust Brienne som trygler Jaime om ikke å dra tilbake til Cersei, ble mer klisjéfylt enn jeg vanligvis forventer av Game of Thrones.

Ting begynte å falle fra hverandre på flere fronter også: Jon valgte å fortelle halvsøstrene (eller kusinene) sine om sitt virkelige opphav, og Sansa greide naturligvis ikke å holde det for seg selv. Nå kjenner Tyrion og Varys også til Jons rettmessige krav på tronen, men de ble ikke enige om hvem de vil støtte hvis de blir nødt til å ta et valg, og jeg får følelsen av at The Spider kommer til å forråde Dany før Tyrion gjør det. Det var frustrerende å se all hviskingen i kulissene i denne episoden, og jeg kunne ikke unngå å synes synd på Dany nå; Hun har mistet sine aller næreste og kjæreste allierte, og i denne episoden mistet hun også dragen Rhaegal, i en sekvens som kom så brått og overraskende at jeg først var sikker på at det var en drøm. Men nei, angrepet var ekte nok, og kom fra Euron og flåten hans. Fy søren, så trist det var å se enda en drage falle. Drogon er nå den eneste gjenlevende dragen i Westeros og Essos, og hvis de tar ut ham også, blir jeg rett og slett deppa.

Stakkars Missandei møtte også en ublid skjebne mot slutten av denne episoden, og det var grusomt å se på. Jeg har et sterkt håp om at Arya skal greie å snike seg inn på Cersei (kanskje ved hjelp av triksene hun lærte hos The Faceless Men) og ta knekken på henne. En stor joker her blir antakelig Jaime, og hele Westeros’ skjebne kan komme til å avhenge av hans valg. Drar han tilbake til Cersei for å støtte eller drepe henne?

Jeg opplevde dessverre den siste halvdelen av episoden som litt forhastet og «ute av rytme» med resten, dessuten greide jeg ikke helt å følge hendelsene. Kampene var til dels ulogiske og uoversiktlige, noe som kanskje var meningen, men likevel: Jeg er redd for hva serien kommer til å bli nå i innspurten, og om jeg i det hele tatt vil kjenne den igjen. Og det er ingen god følelse. Det virker som om serieskaperne har litt dårlig tid her og der, og hopper over ting som fortjener mer oppmerksomhet. Dette er en serie som kler å la ting "puste", hvis dere forstår hva jeg mener. Ikke at det ikke kan være storslått action og rykende tempo, men det er som regel god oppbygning til det. Jeg avventer selvfølgelig dommen til jeg ser rulleteksten etter siste episode, og har håp om at det ikke bare blir sjokk for sjokkets skyld, men noe som er i tråd med karakterene og seriens ånd.

Smått og stort i episoden:

• Dette så dessverre ut til å være et rolig farvel med Tormund Giantsbane, Sam, Gilly og lille Sam, pluss en liten baby som er på vei. Jeg syntes avskjedsscenene var veldig fine og rørende, men de føltes også en liten smule forhastet.
• Ghost mistet et øre i kampen om Winterfell, men er ellers fit for fight. Jeg ble utrolig skuffet over at Jon ikke sa ordentlig ha det til ham før han sendte ham av gårde sammen med villfolket. Er det virkelig takken, Jon?
• The Hound er også på vei til King´s Landing, og dermed ser det ut til at en million fans som hele tiden har heiet på CleganeBowl endelig får det de vil ha!

Hva syntes dere om episoden? Ble dere like sjokkerte som meg da pilene traff Rhaegal? Kommer Dany til å ta Missandei på ordet og bruke "Dracarys" på Cersei og co.? Og hva slags renkespill driver egentlig Varys, Tyrion, Sansa og de andre med?

Game of Thrones S08E03 «The Long Night»

Advarsel: Denne bloggposten inneholder spoilere for Game of Thrones sesong 8, episode 3, «The Long Night». Les videre på eget ansvar hvis du ikke har sett episoden.

Så var det altså over, slaget om Winterfell, den store kampen mot The White Walkers og The Night King. Et skikkelig beist av en episode, tidvis veldig kaotisk og vanskelig å følge, men med enkeltøyeblikk som virkelig skinte. Slaget var intenst og nesten fysisk slitsomt å se på, jeg satt med spente muskler store deler av episoden, følte på frykten og håpløsheten til de som kjempet, jublet da Arya tilintetgjorde the Night King og gråt med Dany da Jorah døde. Og så Theon, da, som ofret seg for Bran, Lyanna Mormont som tok knekken på en zombie-kjempe (!) før hun døde, og Edd og Beric som måtte gi tapt etter å ha reddet andre rollefigurer. Melisandre, som dukket opp for å sette sverd og vollgraver i brann og gi Arya det hintet hun trengte for å ta ut The Night King, for til slutt å vandre ut av ruinene av Winterfell, bryte trolldommen, bli til den eldgamle kvinnen hun egentlig er og segne om. Dermed oppfylte hun sin egen profeti til Davos: «I’ll be dead before dawn.»

Dette var en seig, utmattende, mørk (bokstavelig talt) og litt antiklimaktisk episode. For hva skjer nå, når kampen mot de døde er over for godt? Tydeligvis er det Cersei og King’s Landing som blir fokuset i neste episode, men da lurer jeg jo på: Var dette alt? Får vi ikke vite noe mer om The Night King, motivasjonen hans og de mystiske spiralmønstrene som har gått igjen helt siden 1. sesong?

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av episoden, men jeg hadde nok sett for meg at vi måtte ta farvel med enda flere karakterer, kanskje til og med en av hovedkarakterene. Men de viktigste spillerne er fortsatt med, og det ser ut til at begge dragene og til og med Ghost er i live, hvis man studerer promoen for neste episode. Kanskje hadde jeg sett for meg mer av en game-changer, noe som virkelig endrer på maktbalansen og setter følelser i kok, men jeg tipper at de store omveltningene kommer i løpet av de 3 siste episodene. Serien er tross alt kjent for å snu opp ned på det vi tror og gang på gang vise at at ingen er trygge, ikke engang hovedfigurene. Henrettelsen av Ned Stark, The Red Wedding, The Purple Wedding; Ingen annen TV-serie har vel tatt livet så mange hovedpersoner før, men samtidig har de siste sesongene (som ikke lenger har basis i bøkene) gått i en litt annen retning. Men jeg håper de fortsatt vil holde fast ved det jeg oppfatter som seriens kjerne, ytret av Ramsay Bolton for et par sesonger siden: «If you think this has a happy ending, you haven’t been paying attention.»

Episoden hadde en nervepirrende og effektfull start, med en nesten uutholdelig stillhet og uvisshet før slaget begynte. Det at dothrakiene ble sendt avgårde med flammende sverd, bare for å forsvinne i isødet etter en liten stund, satte en utrolig nifs og illevarslende stemning som også var tydelig å se i soldatenes ansikter. Da de døde kom mot dem som en bølge og slaget begynte, ble det fort kaotisk og dessverre ganske vanskelig å se hva som foregikk, men det hjalp å se episoden sent på kvelden og skru av alt lyset i stua. Game of Thrones har ofte dette problemet med slagscener i mørket, men her ble det enda mer mørkt og diffust på grunn av store mengder røyk samt snøstormen som The Night King sendte. Dragekampene var så å si umulig å følge for meg størsteparten av tiden, og det var synd.

Men det var likevel noen imponerende slagscener vi fikk servert, og det var nydelig å se Arya svinge sitt nye våpen og ta ut zombier på løpende bånd. Lyanna Mormonts siste øyeblikk var veldig passende for hennes karakter, og jeg var glad for at vi slapp å se henne som «aktiv» zombie (annet enn at hun åpnet de isblå øynene sine). Den sekvensen som kanskje fungerte best i episoden, var Aryas «dans» gjennom et bibliotek fullt av wights etter at hun har blitt såret - her ble tempoet skrudd ned et par hakk, mens spenningen fortsatt var til å ta og føle på. Scenene i krypten var også med på å sette en illevarslende uhyggestemning, og jeg satte pris på øyeblikket mellom Sansa og Tyrion, der de satt i skjul etter at de døde begynte å røre på seg. Slike små glimt, av og til bare et forståelsesfullt blikk mellom karakterer, kan si så utrolig mye om hvem de er, forholdet mellom dem og hvor de står akkurat nå.

Theon og Bran hadde også noen gode scener sammen før The Night King kom og Theon valgte å løpe mot ham med hevet sverd. Alfie Allen har gjort en formidabel jobb med å gestalte en karakter som har sveket sin fosterfamilie på det groveste, senere blitt brutt ned til en svekket og skjelvende skapning og deretter bygget seg opp igjen ved å gjøre bot - gang på gang. Dette var det siste han gjorde, og det var et meget sterkt øyeblikk. Særdeles virkningsfullt var også seansen der alt går i sakte film, Ramin Djawadis fantastiske musikk begynner å spille, og vi ser The Night King gå mot Bran. Og idet han skal til å gripe sverdet, drepe The Three-Eyed Raven og utslette menneskehetens «levende hukommelse», kommer Arya flyvende ut av ingenting, gjør en fabelaktig manøver med dolken til Littlefinger og setter inn dødsstøtet mot The Night King. Han smadres, resten av The White Walkers går samme vei, og zombiene faller sammen. Arya, altså! Jeg hadde et lite håp om at hun skulle klare det, men fikk meg likevel en stor overraskelse.

Det slo meg etter hvert at Jon og Dany ikke var episodens egentlige hovedpersoner; Jon hadde ikke særlig suksess med hverken dragekamp eller nærkamp i denne episoden, selv om han prøvde hardt, og Dany var også ganske ille ute etter det feilslåtte forsøket på å brenne The Night King. Jorah kom henne til unnsetning og døde slik han antakelig hadde ønsket det: Mens han beskyttet sin elskede dronning. Og Mormont-slekten har dermed mistet sine arvinger.

Tidvis fantastiske bilder, intense slagscener, uhyggelig stemning, skrekk og blod og død - denne episoden hadde så mange elementer og lyktes innimellom med å skape noen virkelig store øyeblikk, mens den andre steder ble fryktelig uoversiktlig og kaotisk - og bittelitt ulogisk. Ikke alle avgjørelser og hendelser underveis ga 100 % mening, og tidsperspektivet var en smule uryddig, men dette var uten tvil en kjempeprestasjon av manusforfattere, regissør, kameramenn, stuntmenn, designere, sminkører, effektmakere og skuespillere - og jeg blir sliten bare av å tenke på slaget og skrive om det, så den har definitivt gjort inntrykk. Det store spørsmålet blir bare: Hvor går veien videre?

Om bare tre uker vet vi svaret. Og jeg grugleder meg, for jeg vil ikke at serien skal være over - samtidig som jeg verker etter å få vite hvordan det går med alle sammen.