Kræsjlanding

Ja, ikke bokstavelig talt, naturligvis - men det føles omtrent som om vi har styrtet inn i virkeligheten og blitt kastet rett inn i en hverdagskarusell som snurrer på full hastighet. Vi gikk rett fra en reise på godt over et døgn til kaldt hus, unger som skulle til barnehage og skole, jetlag, gjenglemt tøy og bilseter som bare med nød og neppe havna der de skulle. For ikke å snakke om en svært trøblete øredobb som hadde gått inn i hullet og gitt storesøster infeksjon i øreflippen i løpet av særdeles kort tid, og måtte ses på av både helsesøster og lege før den kjapt og brutalt ble klippet av - øredobben, altså, ikke øret. Bedøvelse og det rette utstyret hos legen gjorde susen, nå tygger hun antibiotika et par dager.

Dette ante vi svært lite om da vi avsluttet oppholdet i San Diego med en fergetur til Coronado Island søndag formiddag. Det var nydelig vær, folk badet og koste seg og barn med små kurver i hendene løp som gale etter fargerike påskeegg i årets eggjakt.

Vi falt til og med for fristelsen til å leie en firemannssykkel og farte litt rundt på sykkelstiene på øya, noe som var overraskende morsomt og fikk fram de verste konkurranseinstinktene hos gutta. Hvis du tvilte på om det gikk an å råkjøre med en sånn doning, skulle du ha sett oss der vi raste rundt som noen fartsgale nordmenn så fotgjengerne skvatt til side (vent litt ...)!

Så bar det ubønnhørlig hjem igjen. Først til hotellet for å hente bagasjen og skifte til litt varmere klær, så til flyplassen for å rekke flighten fra San Diego til London. Det var nattflyvning, og gudskjelov fikk jeg sove en del. Flyvertinnen rakk så vidt å servere meg et varmt måltid og en bitteliten flaske rødvin, så var jeg i drømmeland til fire om morgenen (San Diego-tid). Klokkene måtte dog stilles i London, hvor det alt var blitt godt utpå formiddagen. Frokost og lunsj ble fort til middag - alt for å slå ihjel tida fram til det siste flyet vårt skulle gå. En shoppingrunde hjalp også på,  men da det var gjort, hadde jeg fått nok av Heathrow for en lang stund framover. Heldigvis var flyet til Gardermoen omtrent i rute, og vi landet pent i gamlelandet klokka halv elleve i går kveld. Regn og kulde ga oss en noe ublid velkomst, men ingenting kunne måle seg med å komme hjem til huset, barna våre og senga vår. Det var, for å bruke et forslitt uttrykk; helt magisk.