En hjernerystende ankomst

Det skjer som regel et eller annet når vi er på ferie, enten det er akutt sykdom, oppkast, utslett eller rett og slett et ublidt møte med italiensk brostein - som i går. Vi hadde bare så vidt ankommet Caorle, den lille italienske byen vi bor i, og ikke rukket å få nøklene til leiligheten engang, da lillebror tumlet ned fra en mur og slo ryggen og bakhodet i bakken med et smell. Han gråt uvanlig mye til seg å være, lot seg bare ikke trøste - og litt senere kasta han opp. Det skjedde noen minutter etter denne tilsynelatende deilige ferieidyllen:

Fra is og kos til jakt på både leilighet og lege. Vi hadde en liten gutt og en vogn full av oppkast og en økende mistanke om mild hjernerystelse, og ingen andre steder å skifte og tørke opp enn et dunkelt belyst parkeringshus. Heldigvis fikk vi tak i nøklene til leiligheten, ringte broren min (som er lege) og ble en smule beroliget, men følte likevel behov for å undersøke legemuligheter og sykehus i området. Vi fikk snakke med en barnelege, som booket oss inn i dag tidlig, og i mellomtiden holdt vi øye med ham (formen steg etter at han kasta opp, men han var ikke helt seg selv) og vekte ham hver time i løpet av natta. Det har med andre ord ikke blitt så mye søvn det siste døgnet, ettersom vi sto opp klokka fem tirsdag morgen for å rekke flyet til Venezia.

I dag morges troppet vi opp hos en hyggelig barnelege, som sendte oss rett videre til sykehuset i Portogruaro, en halvtimes kjøretur fra Caorle (veldig glad for at vi har leid bil her nede!), og dit dro vi alle sammen.

Etter en halv dag på sykehuset, mange undersøkelser og et par timers venting på at han skulle fylle en urinprøvepose, ble det konkludert med at ingenting var galt, bortsett fra sånt som følger med et såpass hardt sammenstøt med brosteinen. Trøtthet, lysskyhet, ubehag og kvalme/oppkast. Lillebror må ta det litt pent (i den grad det går an med en toåring) og holdes i skyggen i et par dager, så vi må gjøre om på de planene vi egentlig hadde lagt, men det er ingen krise. Vi skal heldigvis være her i ti dager! Nå håper vi at ting roer seg litt, så vi kan begynne å nyte ferien også. Det er helt nydelig her, så jeg gleder meg til å utforske mer og kanskje sitte i skyggen med et lite glass hvitvin uten at noen plutselig må på legevakten? Det er alltids lov å håpe.