Foreldregleder i seks omganger

Det er ingenting som er så givende og krevende som å være forelder. Det forsto jeg først da jeg ble det selv, for drøyt tretten og et halvt år siden. Gledene er mange og store, bekymringene likeså. Og noe av det aller verste - ja, det er når poden får med seg noen ubudne små gjester hjem fra barnehagen. Virus, basiller, lus, you name it. Det er lenge siden vi har hatt ordentlig omgangssyke i huset nå, så jeg var nok litt ute av trening, dessuten hadde jeg nettopp hatt en runde med feber selv. Dermed var jeg ekstra sliten og dårlig forberedt på den maratonen i spytørking, trøsting, vasking og desinfisering som plutselig ble kastet på oss onsdag kveld/natt til torsdag/torsdag morgen. Det var naturligvis verst for den lille syke selv, han var jo så sliten til slutt at han ikke visste opp og ned på seg selv, og lettelsen da han endelig sluttet å kaste opp var intet mindre enn gedigen. Nå håper jeg virkelig at det blir lenge til neste runde!

Første omgang starter onsdag ettermiddag, en times tid etter middagen, og kommer ganske bardus på oss der vi sitter og halvsover i sofaen til Barne-TV. Lillebror har klaget litt over vondt i magen, og vi lurer faktisk på om noe er i gjære, men at halve stuegulvet skal være dekket av middagsrester et halvt minutt senere, det kommer som en liten overraskelse. Den ene tar seg av tørk og vask, den andre av lillebror, som ikke akkurat slutter å spy med en gang. Det blir skikkelig huskestue, og først da ting roer seg en stund senere, oppdager vi at katten er borte. Helt borte. Ingen steder å finne, verken inne eller ute. Alarm nr. 2 går!

Mannen min stikker ut for å lete enda grundigere etter pus, og mens han er borte, skjer det to ting: 1) Jeg finner katten innesperret i kleskottet, der hun må ha smettet inn mens storebror lette etter et eller annet tidligere på ettermiddagen, og 2) Lillebror begynner å kaste opp igjen. Denne gangen i sofaen. Sender stressa melding til mannen, som har latt telefonen ligge igjen hjemme. Flotte greier. Jeg tørker spy, drar av sofatrekk (heldigvis vaskbare!) og dusjer og skifter på lillegutt for andre gang, mens storesøster går ut for å finne far og si at katten er funnet og at 2. omgang med spysyke er et faktum.

Far i huset kommer hjem, men storesøster er fortsatt ute og leter etter ham. Storebror kommer hjem fra sykkeltur og blir mildt forbauset over at huset nærmest står på hodet. Jeg går ut for å finne storesøster, men i likhet med far glemmer jeg å ta med meg telefonen. I mellomtiden er hun selvsagt på vei hjem, men vi treffes heldigvis like utenfor huset.

Alle seks familiemedlemmer er trygt innenfor husets fire vegger, og det preppes til legging av syk lillebror. Han får ligge i vår seng med en bøtte på gulvet ved siden av og en spyvakt som passer på i tilfelle det skulle skje noe. Han sovner etter hvert i armkroken til vakten, altså meg. Liten, syk og dyvåt av svette. Etter en lang stund forsøker mannen min å flytte ham over i egen seng. Stor bommert. Gutten begynner å kaste opp for tredje gang idet hodet hans treffer puta.

Ny runde med tørking, skifting, klesvask, sengetøyvask, trøsting og byssing. Vi gir opp tanken på å flytte på ham, og mannen rigger seg til på gjesterommet, så jeg og lillebror kan bruke soverommet som sykestue.

Fjerde omgang starter rundt midnatt, denne gangen er jeg så til de grader på alerten at jeg rekker å få ham ut av senga og over bøtta før det kommer. Femte omgang begynner i fire-tiden, og jeg husker ikke så mye av det. Vi døser litt mellom slagene. Sjette omgang ruller i gang i sju-tiden. De andre i huset står opp og gjør seg klare til å dra på jobb og skole. Vi blir værende i senga og prøver å få et minutt eller to med hvile, før poden plutselig vil stå opp, for han er nemlig frisk! I hvert fall ifølge ham selv.

To timer senere konstaterer jeg at lillegutt klarer å holde på litt eplejuice/Farrisblanding. Puster lettet ut. Tar en kaffe. Og kommer på at jeg har glemt å mate katten!

Veien fra frustrasjon til glede er heldigvis kort, og i dag fyker han rundt, blid som en sol, og leker med sine elskede biler. Heldigvis veier en god dag opp for en kjip natt, og vi er nok ganske viselig innrettet, vi foreldre, for vi glemmer fort slitet og gjemmer heller de gylne øyeblikkene i hjertet.