En smak av sommer

Når du bruker en halv evighet på å blåse opp det nesten ubrukte plaskebassenget som ble kjøpt inn for et par år siden, og så bruker enda lengre tid på å fylle det med vann fra hageslangen, samt bære cirka fjorten bøtter varmtvann, så det blir noenlunde levelig badetemperatur oppi der?

Da vet du at det er sommer, om så bare for en dag eller to!

Denne herlige seansen fant sted hjemme hos ei god venninne denne helga, der jeg og ungene hadde innlosjert oss mens mannen min var hjemme og malte videre på huset. Været har vært mildt sagt lite malevennlig i det siste, men denne helga var det betraktelig bedre. En god byttehandel synes nå jeg, da - jeg fikk venninnetid og masse kos (og jobb) med barna, og han fikk malerjobb og huset for seg selv (ingen barn som våkner klokka seks på en søndag)! Og dessuten ble jeg traktert på beste vis, der jeg satt i den nye verandakroken hennes og sugde til meg sol og sommer og synet av badeglade barn, med en nydelig rosévin som fikk skuldrene til å senke seg minst tre hakk. Forkjølelse kombinert med innlevering av bok og teknisk krøll tok nesten knekken på meg denne uka, men jeg kom i mål. Dog var det ikke før i går ettermiddag jeg pustet ordentlig ut, og det gjorde jammen godt!

 

Men alt til sin tid - oppholdet vårt har vært en real vitamininnsprøytning, men det var veldig deilig å komme hjem til malermesteren også, og synke inn i de vanlige rutinene igjen. Ikke minst forberede oss til den siste skoleuka, til bursdagsfeiring for 2 av våre 3 barn og til slutt - den O´store sommerferien. Når den er i gang, kan det nok hende at mor i huset bader, hun også.

På terskelen til ungdomsskolen

Vi voksne er jo som kjent litt treige, og det kan ta lang tid før visse realiteter synker skikkelig inn. Var det ikke sånn cirka i går at eldstemann begynte i 1. klasse? En puslete pjokk med litt for stor sekk, store øyne og behov for en trygg mammahånd? Og nå er han altså snart ungdomsskoleelev? Farvel, barneskole, hallo kviser, karakterer, hormoner, famlende kjærlighet og ungdommelig usikkerhet? Selv er han like rolig som alltid, det er noe annet med foreldrene, gitt. Og da han sto på scenen i går, sammen med 180 andre 7. klassinger fra kommunen, var det ikke fritt for at det trillet noen tårer. Han var så trygg, så flott, så ... voksen. Dansa som bare det, selv om han egentlig ikke liker å danse. Men det så unektelig ut som om han og de andre ungdommene ikke hadde gjort annet enn å danse de siste månedene, for den forestillingen vi fikk servert var utrolig imponerende!

 

Showet het "Gullrekka" og var et samarbeid mellom Kulturenheten og alle barneskolene i kommunen. Tanken bak er at de elevene som skal gå sammen på ungdomsskolen til høsten skal møtes og jobbe med en stor felles forestilling mot slutten av 7. klasse, bli litt kjent og få en mykere start på den nye skoletilværelsen. Det var sang, masse dans, morsomt og godt teater og topp stemning! Og lokalet var stappfullt av stolte foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Instruktørene og lærerne - og ikke minst elevene som hadde skrevet mye av dette selv, lært seg replikker og hundrevis av dansetrinn, ordna med kostymer, sminke, effekter og alt som hører med - fortjener en diger og rungende applaus! Jeg har fortsatt klump i halsen og våte øyekroker (og det skyldes ikke den forkjølelsen som har sneket seg innpå meg).

Lillegutten min har blitt stor. Han har blitt ungdom, og det har skjedd så fort og likevel så sakte og umerkelig at jeg på en sånn dag må se både to og tre ganger på ham for å virkelig tro at dette er den samme gutten som holdt meg så hardt i hånden på 1. skoledag.

Hverdagsglimt fra uke 23

Forrige uke startet i ro og mak på hytta, men gikk fort nok over i stress og kav med et par avslutninger til, to familiemedlemmer som ble syke samt opplading og gjennomføring av barnebursdag. Puh! Enda godt det ble en suksess, både kakene og selskapet. Og på søndag var det duket for en liten milepæl for vår yngste; han var nemlig blitt bedt i sin første barnebursdag, og hadde det helt topp!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

Migrene, nattarbeid og barnebursdag

Det er nå engang sånn at en ulykke sjelden kommer alene. Skjer det noe kjipt, kan du banne på at det skjer noe minst like kjipt dagen etter. Nå skal jeg ikke klage for mye her altså, dette slår ikke den gangen vi hadde omgangssyke, luseangrep, vannlekkasje på kjøkkenet og dødsfall i familien (barnas kjære oldemor, som ble 100 år og var mett av dage) - alt sammen på én liten uke. Men når jeg har innlevering av bok neste uke og vi skal arrangere barnebursdag her i helga, passet det mildt sagt dårlig at lillebror fikk feber i går morges, og jeg ble liggende med en særdeles stygg migrene i dag. Mellom hver omgang med oppkast og forsøk på å ligge helt stille og ikke skifte stilling (for da trigges oppkastet igjen) priste jeg meg lykkelig over at lillebror også sov akkurat da, og at mannen min kunne komme tidlig hjem fra jobb.

Men det varte fra 12-tida til omtrent 21-tida i kveld, derfor er jeg altså nå oppe midt på natta for å bake en heidundrende sjokoladekake til snuppa vår som skal feire 11-årsdagen sin med klassevenninnene i morgen!

Forhåpentligvis blir kaka seende sånn ut (bilde lånt fra internett)

Det er egentlig litt koselig, når det kommer til stykket - å stå og bake i et nattestille hus, mens regnet siler ned utenfor slik bare juniregn kan - og jeg vet (eller i det minste håper) at bursdagsjenta kommer til å bli storfornøyd med kake, selskap og hele sulamitten i morgen. Hvordan jeg kommer til å se ut etter en nesten-våkenatt er en annen sak, men den tid, den sorg ;) 

På med joggeskoene igjen

Det har ikke alltid vært sånn, men de siste fem-seks årene har jeg faktisk lært å like jogging. Det er en sånn nydelig frihetsfølelse, i hvert fall når man kommer over de verste startproblemene og kroppen begynner å venne seg til den nye aktiviteten. Jo da, de første gangene er det ganske tungt, og ikke kan jeg skryte av særlig god fart eller distanse, men smerten og seigpininga betyr i hvert fall én ting: Jeg er i gang!

 



En lang, svingete landevei som ligger klar foran meg. Joggesko på beina. Podcast på øret. Det småregner litt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har reist fra mann og barn og det evige kaoset hjemme, for dette er min tid. Min lille time, der det eneste som eksisterer er meg, landeveien og den jevne joggerytmen. Et par biler passerer sakte forbi, jeg nikker til en annen jogger underveis. Ellers er det rolig. Å, som jeg har savnet dette!

 

For det har vært en del kjepper i hjulene i det siste. Ryggen min har kommet seg sakte, men sikkert av betennelsen, men jeg har daglige smerter i ryggen og bekkenet, er nødt til å gjøre ryggøvelser hver dag og går regelmessig til kiropraktor og fysioterapeut. Sist jeg var der, spurte jeg om jeg kunne begynne å jogge litt igjen, og jo da, det skulle gå greit så lenge jeg var forsiktig og tok det pent i starten. Dessuten kunne jeg merke at ryggen ble stivere dagen etter ... Og det kan jeg trygt skrive under på! Det kjennes faktisk nesten som om betennelsen er tilbake, men så lenge jeg vet at dette er en del av "pakka", kan jeg leve med det. Det skal vel bli verre før det blir bedre, er det ikke sånn?

 

Vi får håpe det, for hvis jeg må parkere joggeskoene igjen, kommer jeg til å bli skikkelig gretten!

 



Hverdagsglimt fra uke 22

Forrige uke bød på en del motbakker og krøll, selv om det var mye koselig, også. Vi var på noe så sjeldent som en date i Drøbak sentrum, dro på en våt sommerfest i barnehagen og fikk med oss avslutninga på svømminga samt foreldremøte i forbindelse med ungdomsskolestart (uæææhhh!). Vaskemaskinen konka ut, storesøster ble syk (og fort frisk igjen), og jeg og ungene reiste rett og slett fra hele greia og tilbrakte pinsen på hytta - for min egen del helt uten sosiale medier og minimalt med internett, og det var faktisk veldig deilig! Sånne små pauser skal jeg jammen ta oftere, det var gull verdt å koble fullstendig ut og nyte naturen og familietiden. Sitte og se ut av hyttevinduet, fryde meg over fugler, ekorn, hare, rådyr og mye annet som streifet forbi i skogen. Men når det er sagt, er det veldig godt å være tilbake, også!

Her er noen glimt fra uka som gikk:

Pinsetur

Jeg aner ikke hvorfor denne uka har føltes så usedvanlig tung - kanskje det har noe å gjøre med at vi er midt inne i den travleste avslutnings- og kakebakingsperioden? At det står minst to ting på plakaten hver eneste dag, i tillegg til jobb og husarbeid og alt annet? At vaskemaskinen røk tirsdag morgen, og at vi ikke får fiksa den før neste uke? Det var sommerfest i barnehagen på onsdag, og siden mannen min var i et møte, slepte jeg egenhendig på en langpannekake, en salat, en drøss klappstoler og to barn (eldstemann ville heller bli hjemme). De små barna rakk så vidt å synge Lille Petter edderkopp og Hode, skulder, kne og tå før regnet begynte å melde sin ankomst. Vi rakk litt mat og en kakebit eller to, og så ble alt veldig, veldig vått og såpass ubehagelig at barnehagen ble den reneste fluktsonen. Folk rømte hjem, og det gjorde vi også. Hjem for å passe på at lekser ble gjort i god tid før gitartimen - en gitartime som gikk i vasken fordi den stakkars jenta vår brått begynte å kaste opp. Masse. Nevnte jeg at vaskemaskinen har gått ad undas?

Så nå som fredagen endelig er her, er jeg så klar som det går an å bli for å pakke med meg bagasje, vogn, bleier og tre unger og tilbringe pinsehelga på hytta til foreldrene mine! Mannen min blir hjemme for å male huset, for det er noe sånt som 10 år siden sist, og det synes. Vi skal slappe av og gire ned minst to hakk, vi skal gå turer, plukke blomster, skravle, lage vafler og spille Yatzy. Og jeg har faktisk tenkt å koble helt fra i pinsen - å legge bort mobilen mest mulig er tanken, så får vi se hvordan det går, hihi. Riktig god pinse!