14 års bryllupsdag

Det er fjorten år siden, men jeg husker det som om det var i går. Sommerfuglene som flakset vilt i magen da vi nærmet oss Sagene kirke i pappas splitter nye bil. Halssmykket jeg hadde fått låne av Toms familie, som jeg ikke greide å få på selv og måtte få hjelp til rett utenfor kirken. Alle de smilende ansiktene som møtte meg da jeg gikk oppover kirkegulvet på skjelvende bein, arm i arm med pappaen min. Og synet av en ganske nervøs og spent Tom der oppe, kjekk og staselig i en sjakett han bare så vidt fikk hentet ut fra en konkursrammet brudebutikk rett før bryllupet.

Små feilskjær til tross - vi ble gift, og dagen ble helt fantastisk. Men et bryllup er ikke det samme som et ekteskap, så langt derifra. Jeg må likevel si, alle opp- og nedturer tatt i betraktning, at disse fjorten årene har vært enda bedre enn jeg kunne drømme om. For hvem kan vel forestille seg hvordan livet blir snudd opp ned og får en helt annen betydning når man blir foreldre, før man har opplevd det selv? Først kom det en nydelig gutt, så ei herlig jente, og til slutt en flott liten attpåklatt som fylte hjertene våre på ny. Familielivet er travelt, det er slitsomt og frustrerende til tider, og jeg fatter ikke hvordan i all verden vi greide å få SÅ mange enslige sokker (de formerer seg ganske sikkert), men i bunn og grunn er vi lykkelige. Og jeg elsker fortsatt å krype opp i sofaen sammen med min kjære og se en god film på lørdagskvelden, gjerne med følge av rødvin og en av hans eminente middagsretter. Jeg gleder meg til å bli gammel sammen med ham. Og det må jo være et godt tegn, eller hva?