Siste sommerferiedag

... Og der var sommerferien 2017 over. Slutt. Finito. Men minnene sitter som støpt bak øyelokkene, om barn som løper lynkjapt over gårdsplassen for å bli med på leken, om sol som steiker så selv mor hopper i vannet, om lange kvelder i lysthuset med vin i glasset, latter og gode historier. Historier om tidligere generasjoner på gården, ting som minner oss på at ingenting varer evig, at tida ruller videre uten å ta særlig hensyn til de små enkeltmenneskene. Men for oss er noen av disse menneskene uendelig verdifulle, fordi de er våre tanter, onkler, mødre, bestemødre og søsken. De har satt et avtrykk i oss, så kraftfullt at det nesten er utenkelig at de skal bli borte. Men det skal de altså.

En oppsummering av de siste dagene av ferien kommer litt senere, men akkurat i dag er det ettertanken som sitter dypest i meg. Det er en stille sorg, det å vite at en du er glad i ikke har lang tid igjen på denne jorda. Og uansett hva man tror på, er det fortvilende og urettferdig at det ser ut til å skje med smerter og ubehag. Men heldigvis ikke med redsel, for eldre mennesker har kanskje en egen ro i seg når det gjelder døden. En ro som gir styrke og mot. Jeg skulle gjerne hatt litt av den roen, for døden skremmer meg så fryktelig - aller mest tanken på å miste mine nærmeste, den er knapt til å bære. Men også det å skulle dø selv, gå inn i noe ukjent, eller bare inn i et mørke, et ingenting. Døden er et stort tabu, som vi gjør alt vi kan for å unngå å tenke på og prate om. Men kanskje det er derfor jeg endte opp med å skrive om det nå, for å bearbeide dette for meg selv. 

Når hun som ligger på sykehuset er så tapper og rolig, skal søren meg jeg forsøke å være det, også.